Kristi himmelfart er dagen da vi minnes og feirer at Jesus forsvinner fra jordens overflate, ja vel. Men hvor hen? Hvor er egentlig Guds høyre hånd?
Gud bor i et lys, dit ingen kan gå, heter det i sangen. Ja, hvor bor Gud? Dette spørsmål har mennesker stilt seg til alle tider. Den første kosmonaut Jurij Gagarin skal ha uttalt følgende på sin første reise ut i verdensrommet: «Jeg ser ingen Gud her oppe.» Et utsagn som ganske treffende beskriver hvordan den moderne kultur oppfatter Gud og Guds forhold til verden. Det er mulig Gud finnes, men ikke her. Og dersom Gud er her, er han (for det er som regel en han) i beste fall ute en tur.
Opp gjennom tiden har forestillingene om Guds tilholdssted variert ganske mye. Da den vitenskapelige revolusjon var på sitt mest fremtredende, tenkte en seg Gud på en stol ute i verdensrommet mens verden gikk sin skjeve gang, nærmest av seg selv. Gud kunne nok dra sin hånd gjennom sitt veldige skjegg, kikke ned på jorda og si til seg selv: «Nei jaså, bor det folk der ennå», som Ole Paus uttrykte det, men særlig mer aktiv ble han neppe. Gud forholdt seg i det store og det hele passivt overfor det urverk som skaperen en gang hadde skrudd sammen og trukket opp.
Går vi langt tilbake i teologiens historie, helt til Moses og den brennende tornebusken, så var Gud enda fjernere. Gud hadde ikke navn en gang. «Jeg er den jeg er», dette svaret måtte Moses nøye seg med.
Om vi så hopper fremover i tid igjen, til senmiddelalderen, så la en vekt på Guds frihet og uavhengighet fra verden. Gud var først og fremst bestemt som fri vilje. Dermed løses Gud på en måte fra sin tilknytning til verden, og Gud fremtrer som den uendelige. Denne uendelighet står i motsetning til menneskenes endelighet. Den sanne innsikt, formulert av 1400-tallsfilosofen Cusanus, er at Gud er uforholdsmessig mye større enn mennesket. På dette grunnlag utviklet Martin Luther og de andre 1500-tallets- reformatorene sin teologi.
For hvor skal en plassere et slikt uendelig vesen? Vel, det er fristende å si hvor en ikke kan plassere det, nemlig i et menneske. Men hvor da?
Den reformerte tradisjon med de sveitsiske teologene Calvin og Zwingli i spissen trekker en logisk konklusjon av Cusanus’ tanke om at det endelige ikke kan romme det uendelige. Gud Fader bor i sitt høye slott og har sendt sin sønn til jorden. I sendelsen la han igjen noe av sin uendelighet, men kun noen guddommelige egenskaper er blitt med til jorden. Resten får Kristus del i når han på himmelfartsdagen benytter seg av sin returbillett og forenes med sin far i himmelen. Men som sant menneske er Kristus fortsatt underlagt en side ved det å være endelig, nemlig at legemet må oppholde seg på et konkret, avgrenset sted, og dette legemet kan kun være ett sted om gangen.
Men så kommer vi til Martin Luther i hvis ånd vår norske kirke lever og forkynner. Han er i løpet av tiden der han oversatte bibelen og fordypet seg i den, kommet til den erkjennelse at Guds uendelige vesen må tones ned til fordel for å understreke at Gud Skaperen er nær sin skapning. I det store nattverdskriftet fra 1528 uttaler fader Martin at «Gud er ikke et langt, bredt, tykt og dypt vesen, men et overnaturlig og ubegripelig vesen som kan være i et lite frø samtidig som han er utenfor alle skapninger. … For en kropp er altfor stor for guddommen, og kunne romme flere tusen slike. På den andre siden er en kropp altfor liten til å romme en guddom. Ingenting er så lite at Gud ikke er mindre. Ingenting er så stort at Gud ikke er større. … Det er et usigelig vesen, over og under alt det man kan benevne og tenke seg til.»
Disse tankene har fulgt kirken og dens teologer frem til i dag. Den ubegripelig store, mektige Gud som ingen kan nå opp til, og samtidig den svake, i Kristus avmektige Gud som bøyer seg ned til oss. Gud som er fullstendig annerledes enn noen av oss kan forestille seg. Og det er den lutherske kristendommens store velsignelse. Vi kan komme til Gud av nåde alene, som Martin Luther var den første til å forkynne. Uten at vi må gjøre oss fortjent til det kan vi få lov å være nær Gud.
Det er ikke minst av den grunn vi kan bære nyfødte barn til dåpen. Guds velsignelse er over dem før de overhodet kan ha forstått noe som helst av og om Gud, og før de i det hele tatt kan ha prestert noe som helst for å tilfredsstille Gud. Slik er barnedåpen et av de sterkeste symbolene på at vi er Guds barn, ufortjent og kun av Guds kjærlighet og nåde.
Det er denne Gud som Jesus farer opp til ved sin himmelfart, en Gud som på forunderlig vis omgir sin skapning og «gjennombever» den, som det heter i Svein Ellingsens nattverdsalme. Og fordi Kristus allerede i sitt jordiske liv fyller alt i alle, skjer det ingenting nytt ved himmelfarten. Ved at Gud blir menneske da engelen Gabriel forkynner svangerskapet for Maria, er Kristi kropp midt i skaperverket og blant alle Guds skapninger. I et klassisk sitat sier Martin Luther: «Der du har Gud, der har du også Kristus.» Altså temmelig nær.
Dog ikke så nær som enkelte new-age-pregede retninger vil ha det til, nemlig at Gud bor i den enkeltes sjel. Sånn sett peker for eksempel engleboken til prinsesse Märtha Louise inn i en blindvei. Ved å gi oppskrifter til å finne skytsengler eller det guddommelige i oss selv, møter disse teoriene raskt veggen. De kan kanskje egne seg for balanserte, vellykkede mennesker. Men hva skjer den dagen en ikke er så vellykket lenger? Og hva med dem som sliter med mindreverdighetsfølelser eller vonde opplevelser? Hva med dem som ikke finner guddommelig storhet inne i seg selv, om de enn strever enda så mye?
Det er en velsignelse å slippe leteaksjonen etter Gud i sitt eget indre. Mange mennesker har mer enn nok med å komme til rette med de mørke sidene som gjerne dukker opp på slike sjeleekspedisjoner. Takke meg til en Gud som befinner seg langt utenfor mitt feilbarlige jeg og som kan elske meg på tross av alle mine feil og mangler. En Gud som jeg slipper å lage meg et bilde av for å forstå. En Gud som jeg ikke behøver å lete etter fordi Gud for lengst har funnet meg, og tilkjennegitt seg den dagen jeg ble døpt. En Gud som Jesus så godt har beskrevet gjennom lignelsene og forkynnelse, og hvis makt han har utøvd ved å helbrede og gi liv, og ved å gå gjennom døden selv.
Men hvorfor og hvordan så himmelfart med den Hellige Ånd som eneste etterlatenskap?
Ofte kan barn si ting med en enkelhet og direkthet som slår beina under alle våre voksne grublerier. Liksom barna som funderte over dette med himmelfarten og som fant ut at Jesus må ha hoppet trampoline. En kjempestor trampoline. Og han hoppet og hoppet, høyere og høyere, til han til slutt hoppet så høyt at han ble borte i skyene. Og nå sitter han hos Gud i himmelen, og der kan han se hele jorda og alle menneskene på en gang, og han ser alle oss og våre liv og ønsker og bekymringer.
Og derfor er det sant som Jesus sa til sine venner: Dere har en far i himmelen som vet hva dere trenger før dere ber ham om det. Og så lærte han dem Fadervår, bønnen som er blitt bedt i hundrevis av år og i alle verdens land og i sorg og i glede.